Hun kaster blikket tilbake & undersøker meg med kalde blodige øyne. Stakkato ord avbrutt av korte pust levert med instrumentell timing. Så lenge siden. Jeg husker ikke detaljene.  Men jeg husker hvordan jeg følte, en varme ulikt noe annet, et slags øyeblikket utenom andre, hvor stillheten tok over oss, en stillhet som kaster skygger, en stillhet som festet seg inni meg & forble der i flere år.
Som en katt & mus lek. Som en korttriks.
Men ting beveger seg videre. Jeg vet ikke hvor hun er i dag. Vi mistet kontakt for en stund siden.
Men hvis jeg noen gang møter henne på gaten en dag, så vet jeg at noe vil skje. 

her er navnet & det siver inn i porene dine som svampegasser padlende opp amazonas & natten faller ned over trærne idet du flyter over i andre steder/ andre mennesker.

vi reiser sammen nedover bortglemte motorveier/ du bare et barn/ de grønne bladene etterlater avtrykk i øynene våre/ ansiktet ditt utgjør forskjeller

jeg undersøker dem med pusten min /(jeg snurrer den rundt deg som et lasso, drar deg nærmere)( og akkurat som små jenter sier du:/ for alltid

også slik finner vi nye steder/ nye mennesker.

16-10-10

 .

Hør nå, det traff meg som bare faen. En jævla sykdom, altomslukende.
Jeg sitter på rommet mitt, oktoberdag, og med alle de opiodene svømmende i blodet mitt som insekter, jeg er fanget av en skrekk aldri opplevd før.
Brukt i fem dager straight, aldri vært så nær, så redd for å bli fanget. Jeg ser junkiene i parken, jeg vet hva jeg vil og hvor jeg ikke vil. Å bli fanget av en fysisk avhengighet, å ikke kunne lengre velge, den verste tanke.

Den varmen, som kom, aprildag, mandag, nå et sverd med så mange kanter på alle sider, en skjelvende varme, eller den trygge sikkerheten av å vite at man skal, som alle, en dag dø. Men jeg vil ikke dø, ikke ennå. Fordi, og jeg har tenkt på dette så mange netter, å leve er umulig, men å dø enda mer. Eller, smerten av å leve har i hvert fall  med seg noe håp; Jeg vet ikke om det er håp om forandring eller bare håp som ligger rotet i en bevissthet, en slags sykdom av håp, en jævla konspirasjon i blodet til alle, for å føre denne jævla menneskeheten videre. Men jeg vil ikke dø, hvert fall ikke i dag, og heller ikke i morgen, hvert fall som jeg ser det i dag, men hvem vet? kanskje jeg mener det komplett motsatte i morgen? Hvis, for eksempel, jeg virkelig har fucka det opp, og våkner syk som faen og en kropp som ikke lenger er fornøyd med å bare ta dop når det passer meg.

Å faen, jeg ber til meg selv, eneste gud, at jeg våkner ok, og at jeg kan overlever hvis jeg gjør det, så skal jeg faen verdsette livet mer, ikke mer dødslek med dop. Jeg lover. Men så har du vel hørt det før? Jeg har i hvert fall sagt det før. Jeg vet ikke om du lytter
lengre

.