du kan gjerne beholde kloakken du velger å kalle kjærlighet. Jeg har ingen grunn til å føle meg skyldig; passerer gatene som om de var nikotinflekker på papphud, eller bare forsvinnende når sjelen ikke vil la deg leke med de andre barna. nå spiller myke gale gatebarn russisk rulett. Meg? Jeg passer ikke i ordningen til Nixons verden, George W. Bushs’ verden, Clinton verden, lekeverden som så mye sukkerspinn hengende fra fitta til ei hore som tar en femtilapp for at du kan rote & plukke til hu blør, & plukker opp våte sedler, & bruker de på morfinkick nede på togstasjonen, på havnen, på pariserhjulet av undergang. men nå, det blir seint, sover ikke lengre, jeg har ingen grunn til å sove. Jeg bærer en død manns lighter. Jeg holder meg selv opptatt med prinsessen av palasset, begynnelsen av den særegne oppstandelsen av meg selv. Du? Jeg vil ikke glemme deg, men kan ikke i alle gode samvittighet holde deg i hjerte mitt, ikke mer. Ser du ikke? Du så alltid. Hva den andre ikke sår.
.
