tirsdag 27. april 2010

V/III

.




Jeg vet ikke når det faktisk begynte. Men den sommeren hun forlot meg skaptes hun en liten gnist som senere ville starte en ustoppelig ild i meg, en som ville brenne meg opp innenfra og etterlate meg som intet mer enn et tom skall av den jeg engang var, skjelvende foran skyggen av de autoritære fallusene og alle deres rabide hunder. Jeg kunne gladelig ha drept han selv, han som stjal henne fra meg, men nettene vokste lengre, og jeg ble dratt inn i et nett av håpløshet og desperasjon, under stjernene virket jeg usynlig for et nakent øye. Og som tiden greinet ut av en liten kystby i sør-norge, også slik vokset min manglende evne til å utføre selv den enkleste handling. Jeg ble, og jeg vitnet meg selv med sorg, et menneske uten retning, håp eller noen påtalende framtid.
Som den vokste, krympet jeg lengre og lengre inn i usynligheten til, jeg en dag, var borte.




.