tirsdag 4. mai 2010

XII/356

.





De spiser seg gjennom telefonledninger, kryper opp kloakkrør, skraper hull i asbestveggene med tannpirkere for å komme til meg. Formet som kjemiske gasser trenger de seg inn i porene mine. Sultne celler spiser opp hvert kromoson som sultne brune barn og tåneglene forandrer farge til det av papirsultne byråkrater. Hvor mange ganger mer skal jeg klare å sperre igjen vinduer med orgon-injekterte stålplater og fylle toalettskålen med sement for å holde dem unna? Ingenting er sikret. De står utenfor vinduet mitt, med sine røntgenblikk, vitner min minste bevegelse. (ingen tarmbevegelse på flere dager, et typisk syptom for oss gledessøkere. Endetarmen er den første som påvirkers)
Spar meg dine brev, Camilla, dine antrax-infisterte ord gjør ikke annet enn å fremskynne min allerede påbegynte galskap. Å, hvor lite du forstår, barn forstår så mye og så lite.




.