.
Jeg har krysset så mange grenser. Jeg vet i bunnen av alt dette, at det finnes utallige mer grenser, flere fjell å klatre, flere mystiske kosmiske undergrunner å beleire, et sted uten sol eller vind, men som varmes opp av jordens indre, og gir liv til de millioner som forsvant. De som døde stille og eterlot seg ingen knuste hjerter, ingen sørgende familier. Jeg lager mitt rede blandt dem, og vi sitter stille foran et blått bål, for evig vitende at det ikke vil komme flere dager enn de vi selv former ut av leire og jord.
Før alt dette virket gatene og motorveien endeløse, de strakk seg over horisonter og gled ut i havet, som selv rant nedover tidløse fosser, krøllete hvite skyer og de grønne grantreerne strakk seg opp mot verdensrommet, en enkel barnål om gangen.
Nå fører motorveien til en endelig stopp, hvor de alle ligger samlet sammen i umulige knuter og veien leder til seg selv, hvor du vandrer vandrer i sirkler, for alltid sikker på at neste hjørnet vil bringe deg hjem.
Ida, jeg kom aldri hjem; Ikke fordi jeg ikke ville (å - som jeg lengtet dine kyss og dine varme lår), men fordi i den natten vandret jeg ut på en vei som ikke ledet tilbake.
Jeg tok en retning som ovetok meg.
Alt som gjenstår er den uungåelige gravsermoni, hvor venner og familie samles og navn skrives i granitt, og tomme sekker begraves i pøsende regn, mens de som ble forlatt synger sanger skrevet av menn vi aldri kjente.
Et eller annet sted kunne jeg har stoppet, men grensene stopper aldri hvor de skal, og grensen mellom de to definisjonene forsvant i en nummenhet de gav et navn til, et navn jeg aldri hørte.
.
Jeg har krysset så mange grenser. Jeg vet i bunnen av alt dette, at det finnes utallige mer grenser, flere fjell å klatre, flere mystiske kosmiske undergrunner å beleire, et sted uten sol eller vind, men som varmes opp av jordens indre, og gir liv til de millioner som forsvant. De som døde stille og eterlot seg ingen knuste hjerter, ingen sørgende familier. Jeg lager mitt rede blandt dem, og vi sitter stille foran et blått bål, for evig vitende at det ikke vil komme flere dager enn de vi selv former ut av leire og jord.
Før alt dette virket gatene og motorveien endeløse, de strakk seg over horisonter og gled ut i havet, som selv rant nedover tidløse fosser, krøllete hvite skyer og de grønne grantreerne strakk seg opp mot verdensrommet, en enkel barnål om gangen.
Nå fører motorveien til en endelig stopp, hvor de alle ligger samlet sammen i umulige knuter og veien leder til seg selv, hvor du vandrer vandrer i sirkler, for alltid sikker på at neste hjørnet vil bringe deg hjem.
Ida, jeg kom aldri hjem; Ikke fordi jeg ikke ville (å - som jeg lengtet dine kyss og dine varme lår), men fordi i den natten vandret jeg ut på en vei som ikke ledet tilbake.
Jeg tok en retning som ovetok meg.
Alt som gjenstår er den uungåelige gravsermoni, hvor venner og familie samles og navn skrives i granitt, og tomme sekker begraves i pøsende regn, mens de som ble forlatt synger sanger skrevet av menn vi aldri kjente.
Et eller annet sted kunne jeg har stoppet, men grensene stopper aldri hvor de skal, og grensen mellom de to definisjonene forsvant i en nummenhet de gav et navn til, et navn jeg aldri hørte.
.
