.
Hør nå, det traff meg som bare faen. En jævla sykdom, altomslukende.
Jeg sitter på rommet mitt, oktoberdag, og med alle de opiodene svømmende i blodet mitt som insekter, jeg er fanget av en skrekk aldri opplevd før.
Brukt i fem dager straight, aldri vært så nær, så redd for å bli fanget. Jeg ser junkiene i parken, jeg vet hva jeg vil og hvor jeg ikke vil. Å bli fanget av en fysisk avhengighet, å ikke kunne lengre velge, den verste tanke.
Den varmen, som kom, aprildag, mandag, nå et sverd med så mange kanter på alle sider, en skjelvende varme, eller den trygge sikkerheten av å vite at man skal, som alle, en dag dø. Men jeg vil ikke dø, ikke ennå. Fordi, og jeg har tenkt på dette så mange netter, å leve er umulig, men å dø enda mer. Eller, smerten av å leve har i hvert fall med seg noe håp; Jeg vet ikke om det er håp om forandring eller bare håp som ligger rotet i en bevissthet, en slags sykdom av håp, en jævla konspirasjon i blodet til alle, for å føre denne jævla menneskeheten videre. Men jeg vil ikke dø, hvert fall ikke i dag, og heller ikke i morgen, hvert fall som jeg ser det i dag, men hvem vet? kanskje jeg mener det komplett motsatte i morgen? Hvis, for eksempel, jeg virkelig har fucka det opp, og våkner syk som faen og en kropp som ikke lenger er fornøyd med å bare ta dop når det passer meg.
Å faen, jeg ber til meg selv, eneste gud, at jeg våkner ok, og at jeg kan overlever hvis jeg gjør det, så skal jeg faen verdsette livet mer, ikke mer dødslek med dop. Jeg lover. Men så har du vel hørt det før? Jeg har i hvert fall sagt det før. Jeg vet ikke om du lytter
lengre
Jeg sitter på rommet mitt, oktoberdag, og med alle de opiodene svømmende i blodet mitt som insekter, jeg er fanget av en skrekk aldri opplevd før.
Brukt i fem dager straight, aldri vært så nær, så redd for å bli fanget. Jeg ser junkiene i parken, jeg vet hva jeg vil og hvor jeg ikke vil. Å bli fanget av en fysisk avhengighet, å ikke kunne lengre velge, den verste tanke.
Den varmen, som kom, aprildag, mandag, nå et sverd med så mange kanter på alle sider, en skjelvende varme, eller den trygge sikkerheten av å vite at man skal, som alle, en dag dø. Men jeg vil ikke dø, ikke ennå. Fordi, og jeg har tenkt på dette så mange netter, å leve er umulig, men å dø enda mer. Eller, smerten av å leve har i hvert fall med seg noe håp; Jeg vet ikke om det er håp om forandring eller bare håp som ligger rotet i en bevissthet, en slags sykdom av håp, en jævla konspirasjon i blodet til alle, for å føre denne jævla menneskeheten videre. Men jeg vil ikke dø, hvert fall ikke i dag, og heller ikke i morgen, hvert fall som jeg ser det i dag, men hvem vet? kanskje jeg mener det komplett motsatte i morgen? Hvis, for eksempel, jeg virkelig har fucka det opp, og våkner syk som faen og en kropp som ikke lenger er fornøyd med å bare ta dop når det passer meg.
Å faen, jeg ber til meg selv, eneste gud, at jeg våkner ok, og at jeg kan overlever hvis jeg gjør det, så skal jeg faen verdsette livet mer, ikke mer dødslek med dop. Jeg lover. Men så har du vel hørt det før? Jeg har i hvert fall sagt det før. Jeg vet ikke om du lytter
lengre
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar