okey, jeg har drømmer om jordbær nå, livaktige drømmer, som suser inni meg utover formiddagen, i den ene drømmen er vi nesten alene i en varm kinosal, og vi er barbeint, som små barn, jeg gnir, etter en stund, foten min mot hennes, tær mot tær, tærne hennes er myke, så puler vi, på hennes rom, tror jeg, et jenteværelse uansett, et rom med sjøen, og hun er bare perfekt, ligger naken i sengen, jeg bøyer meg over hennes, hun smiler sjenert og jeg plukker ut en liten lodott fra fitta hennes, vi ler. Hun ler, i drømmene kan jeg aldri se mitt eget ansikt.

i en annen drøm står hun lent forover over en metallstang, slike de har utenfor glattcellene, hun er naken, jeg ser bare rompa og fitta, jeg puler henne, ja, det er den korrekte måten å si det på.

I en drøm er vi på en eller annen pub eller nattklubb, vi sitter ved en lite bord og noen stoler, jeg sitter i stolen, hun sitter oppå bordet, lent mot meg, hun bøyer seg framover og flanellskjorten hennes åpner seg og jeg ser bh-en hennes, jeg skal kysse henne da jeg våkner av naboen.

en annen natt, en annen drøm, denne er mer figurativ, men oppleves allikevel utspilt, trøtt, som den har blitt spilt inn før, den presenterer seg krystallklar, nesten filmatisk, High definition, jeg ejakulerer plasma. det virker som om jeg har inngått et eller annet forhold med en eldre kvinne, en verdig dame i førtiårene, hun må ha kalt på meg, jeg kunne aldri inisjert noe slikt, jeg må ha vandret viljeløst inn i fitta hennes, sklidd inn en tom søndag, og blitt vant til varmen. vi tilbringer flere dager sammen. Jeg vet ikke hva det betyr, helt ærlig, jeg aner ikke

Mandag 25 oktober

 

EN MORGEN ULIK så mange andre
På lenge
Sluker to sigaretter i mindre enn fem minutt, et unntak, de siste,
sier jeg
Snø på hustak, og jeg som vandrer ned, klokken halv ni, for å kjøpe en ulovlig pakke røyk, med løfter brutt.  Og min mors, hvor enn hun sitter i dag, skuffelse.


Planer for dagen:
Nye tanker, nye mønster. Et monster av et mønster, haha. Eplekinn av frost og
Det kalde blodet
Gjennom kroppen min, rasende fart, hvor raskt? Jeg vet ikke.
Alt fra 400 cm per sekund eller mer. Kommer alt an på kroppen, på årene, på trykket. På hvem som er nær.
Ingen nær, så kanskje blodet mitt fryser stille.
Tittel på dette kunne gjerne vært: Blod som et stille vann.
Men plutselig gisper jeg etter luft. Jeg må altså være i live. I alle fall for stunden.


Røyk har fylt rommet. En sigarett til, og dagen skal begynne.
Skal den ikke?

Hun kaster blikket tilbake & undersøker meg med kalde blodige øyne. Stakkato ord avbrutt av korte pust levert med instrumentell timing. Så lenge siden. Jeg husker ikke detaljene.  Men jeg husker hvordan jeg følte, en varme ulikt noe annet, et slags øyeblikket utenom andre, hvor stillheten tok over oss, en stillhet som kaster skygger, en stillhet som festet seg inni meg & forble der i flere år.
Som en katt & mus lek. Som en korttriks.
Men ting beveger seg videre. Jeg vet ikke hvor hun er i dag. Vi mistet kontakt for en stund siden.
Men hvis jeg noen gang møter henne på gaten en dag, så vet jeg at noe vil skje. 

her er navnet & det siver inn i porene dine som svampegasser padlende opp amazonas & natten faller ned over trærne idet du flyter over i andre steder/ andre mennesker.

vi reiser sammen nedover bortglemte motorveier/ du bare et barn/ de grønne bladene etterlater avtrykk i øynene våre/ ansiktet ditt utgjør forskjeller

jeg undersøker dem med pusten min /(jeg snurrer den rundt deg som et lasso, drar deg nærmere)( og akkurat som små jenter sier du:/ for alltid

også slik finner vi nye steder/ nye mennesker.

16-10-10

 .

Hør nå, det traff meg som bare faen. En jævla sykdom, altomslukende.
Jeg sitter på rommet mitt, oktoberdag, og med alle de opiodene svømmende i blodet mitt som insekter, jeg er fanget av en skrekk aldri opplevd før.
Brukt i fem dager straight, aldri vært så nær, så redd for å bli fanget. Jeg ser junkiene i parken, jeg vet hva jeg vil og hvor jeg ikke vil. Å bli fanget av en fysisk avhengighet, å ikke kunne lengre velge, den verste tanke.

Den varmen, som kom, aprildag, mandag, nå et sverd med så mange kanter på alle sider, en skjelvende varme, eller den trygge sikkerheten av å vite at man skal, som alle, en dag dø. Men jeg vil ikke dø, ikke ennå. Fordi, og jeg har tenkt på dette så mange netter, å leve er umulig, men å dø enda mer. Eller, smerten av å leve har i hvert fall  med seg noe håp; Jeg vet ikke om det er håp om forandring eller bare håp som ligger rotet i en bevissthet, en slags sykdom av håp, en jævla konspirasjon i blodet til alle, for å føre denne jævla menneskeheten videre. Men jeg vil ikke dø, hvert fall ikke i dag, og heller ikke i morgen, hvert fall som jeg ser det i dag, men hvem vet? kanskje jeg mener det komplett motsatte i morgen? Hvis, for eksempel, jeg virkelig har fucka det opp, og våkner syk som faen og en kropp som ikke lenger er fornøyd med å bare ta dop når det passer meg.

Å faen, jeg ber til meg selv, eneste gud, at jeg våkner ok, og at jeg kan overlever hvis jeg gjør det, så skal jeg faen verdsette livet mer, ikke mer dødslek med dop. Jeg lover. Men så har du vel hørt det før? Jeg har i hvert fall sagt det før. Jeg vet ikke om du lytter
lengre

.

XIII/365

.

Det begynner i tærne, jeg krøller alltid tærne når jeg kommer, med heroinen kommer senere og varer mye lengre. Fra tærne når den brystkassen, eller hjertet om du vil, samme det, du mister all frykt og depresjon, og som en skitten fønix flyr du opp fra asken som er de regntøykledde Ikea-shopperne. Du tar dype pust for å, og innser, at du lever. Heroinliv er ikke som hva de andre kaller et liv, du er, og forblir for en betydelig mengde tid, i kontakt med alle levende ting. Det er ikke en rus, det er det ene du har letet etter for så lenge, kall det gud, kall det kjærlighet, kall det penger.
Jeg kaller det jesu sønn

.

XII/356

.





De spiser seg gjennom telefonledninger, kryper opp kloakkrør, skraper hull i asbestveggene med tannpirkere for å komme til meg. Formet som kjemiske gasser trenger de seg inn i porene mine. Sultne celler spiser opp hvert kromoson som sultne brune barn og tåneglene forandrer farge til det av papirsultne byråkrater. Hvor mange ganger mer skal jeg klare å sperre igjen vinduer med orgon-injekterte stålplater og fylle toalettskålen med sement for å holde dem unna? Ingenting er sikret. De står utenfor vinduet mitt, med sine røntgenblikk, vitner min minste bevegelse. (ingen tarmbevegelse på flere dager, et typisk syptom for oss gledessøkere. Endetarmen er den første som påvirkers)
Spar meg dine brev, Camilla, dine antrax-infisterte ord gjør ikke annet enn å fremskynne min allerede påbegynte galskap. Å, hvor lite du forstår, barn forstår så mye og så lite.




.